Et nytt liv

Min historie er kanskje ikke av de mest unike eller spesielle, men tenkte likevel å skrive litt om det som har gjort meg til den jeg er i dag. Åra frem til russetiden var egentlig ganske normale. Oppturer og nedturer, mange venner, få venner, kul, ukul. Ja, et evig kaos av hormoner, gleder og sorger om hverandre. Kanskje var nok tiden på videregående mer stabil, og det hele avsluttet med en ganske fin russefeiring.


Jeg bestemte meg plutselig for å studere den sommeren. Bare så teit at søknadsfristen var i mars. Hm.. hva gjør man da? Jo, man søker på BI, der går vel fristen aldri helt ut :) Så da startet jeg på bachelorstudiet i IT ledelse på BI i Oslo. Å flytte til Oslo alene var ganske ensomt. Jeg var ganske vant til at venner svermet og kom til så enkelt som bare det, men dessverre var ikke dette tilfellet på BI. Her måtte man jobbe for å holde samtaler oppe, og virkelig jobbe for å beholde noe som helst. Ensomheten kom snikende, og jeg fikk sett mye på TV det første halvåret.


Tiden gikk og selvfølgelig hadde jeg noen venner, men de var liksom av den typen man kun henger med på skolebenken. Helt frem til den dagen jeg møtte en som virkelig ikke var som alle andre. Jeg skulle til å kjøpe lunsj i en av pausene, da en mannestemme bak meg plutselig brøt stillheten i mitt hode. "Jasså, gir du deg for dagen?" sa han kjapt. I alle dager, var det noen som snakket? Snakket til meg? Huh, vi kjenner jo ikke hverandre, og alikevel spør han meg et spørsmål. Hva skjer a? Den der har jeg jo ikke akkurat jobba for :) hehe


Det viser seg at denne mannen bare er den mest fantastiske i hele verden. Han var virkelig ikke som alle andre ignorante gutter og jenter på denne BI skolen. Han var en som hilste når du gikk forbi, en som snakket uten at du nødvendigvis ikke hadde så mye å komme med, en som var overraskende enkel å forholde seg til. Også var han jo fantastisk kjekk, selvfølgelig!


Etter noen måneder med småprat på skolen, en haug av eksamener og mye jobbing møtes vi på sportsbaren på BIs sommeravslutning. Og ja, jeg må innrømme at jeg ble spesielt glad når jeg så denne mannen her. Vi pratet hele kvelden og joda, det endte med at vi kysset. Det beste kysset i mitt liv. Om han kunne kysse ja, det kunne han virkelig. Tiden på et utested hadde aldri gått så fort. Når Sportsbaren stengte dørene bestemte vi oss derfor for å gå hjem til meg. Ikke alene da, men sammen med noen venner. Han forteller om at han er kristen, en far som er pastor, en mor som er lovsangsleder og en oppvekst som er ganske annerledes enn min egen. Jeg blir fascinert, men også litt paff. Hvordan kan han som er så normal og sosialt oppegående være en troende mann?


Vi fortsatte å treffes den sommeren, og vi ble godt kjent. Han var fortsatt den mest fantastiske personen jeg hadde møtt. Så tilstede og så god på alle måter. Men så var det denne troen da, denne veldige overbevisningen om at det var noe mer mellom himmel og jord. Hvordan skal man ta fatt på et slikt kapittel? Det berører jo alt her i livet. Han fortalte mye, og gav sterkt uttrykk for at han ikke kunne ha en kjæreste som ikke var troende. Jeg skjønte det, og tenkte til tider at jeg måtte komme meg bort før følelsene tok overhånd. Det var ikke så lett, for denne mannen var virkelig fantastisk, og jeg storkoste meg i hans nærvær.


Etter en sommer med mange opplevelser og brunfarge i huden startet skolen opp igjen. Sommerferien var også over i Filadelfia, menigheten som denne mannen gikk i. Jeg gikk med på å være med en søndags ettermiddag. Det var en stor menighet med mange, mange blå gode stoler. Jeg sank ned i en av dem og så rundt meg.. Normale, pene, lykkelige mennesker på alle kanter. Dette var jo veldig lite skummelt. Jeg ble presentert for en haug av folk. Tydelig at denne mannen hadde mange venner her.


Andre året på BI gikk betraktlig mye enklere. Vennene man måtte jobbe for et år tilbake gav nå sin lønn, og livet var egentlig veldig bra. Denne mannen var fremdeles den mest fantastiske og jeg kjente følelsene ga seg til kjenne i hele kroppen. Joda, forelskelse er deilig, men så var det jo denne troen. Han pushet meg aldri, men han hadde jo vært så bestemt på at hans neste kjæreste måtte være kristen. Jeg ble med flere ganger i Filadelfia, det var jo faktisk utrolig koselig å være der. Vi hadde lange samtaler om tro, og jeg så jo etterhvert at det var ganske mange fordommer jeg hadde som ikke stemte i det hele tatt. Etter mange endeløse diskusjoner, mange samtaler, spørsmål og våkennetter kom jeg frem til at jo, det kan kanskje finnes en Gud. Det er mulig, jeg kan ikke utelukke det. Men vil jeg da isåfall tro? Vil jeg gi opp det jeg er i dag for troen? Vil jeg gå inn i det Gud har for meg?

Gud lot ikke vente på at jeg tok en beslutning om å følge han. Ved flere anledninger ble jeg frisk når jeg ble bedt for, eller når jeg selv ba om det, samt at jeg fikk se og oppleve Ham på andre måter. Steget å bli kristen var derfor veldig lite dramatisk. Jeg sa ja til det jeg hadde opplevd, det jeg hadde sett. Ja, jeg vil ha mer av det! Kanskje kan jeg ikke all teologi, men den Guden jeg har møtt, han sier jeg ja til.

Denne mannen og jeg ble til slutt kjærester. Egentlig før jeg sa ja til Jesus. Tror han likte meg ganske godt! Og det gjør han enda, over 5 år senere. Selv om kanskje nyforelskelsen har gitt seg noe, er vi fremdeles hodestups forelsket. Som rette ektefolk å regne er vi jo blitt ett, og jeg tror på at Gud velsigner ekteskapet og tilfører kjærlighet. 


Dette er altså litt av forklaringen på hvorfor jeg tror på en Gud, samt hvordan jeg endte opp med nettopp Thomas. I dag må jeg si jeg er meget fornøyd med begge deler, og tør ikke engang å tenke på hvor jeg ville vært uten de to :)