Tenkte dele en opplevelse med dere, da jeg har vært på tur i byen i dag med kollektivtrafikken. Jeg hadde time med en fysioterapaut i sentrum, og tenkte derfor å ta bussen ned. I og med at jeg vanligvis bruker bil når jeg skal ut å farte er det første gang jeg prøvde meg på kollektiven med barnevogn. Det hele startet med en busstur ned til jernbanetorget i 12-tiden. Det gikk relativt greit, bortsett fra at jeg måtte niholde på vogna for at den ikke skulle velte. Tydelig at bussjåføren likte litt råkjøring, for her gikk det fort i svingene. Uansett, jeg kom meg helskinnet ned til jernbanetorget, hvor jeg skulle ta 37 bussen videre.
Når bussen omsider kom var den relativt full, og det var flere som skulle av og på. Her startet frustrasjonen.. Folk stormet inn på bussen før folk hadde fått gått ut. Når jeg endelig fikk mulighet til å komme meg inn var det så fullt at jeg måtte stå klint inntil døra, og ikke på de anviste barnevogn plassene. Så når vi stoppet på neste stopp måtte jeg naturligvis gå av for at også andre skulle få kommet seg av. Her startet frustrasjon nr. 2. For det første var det INGEN som viste interesse for å hjelpe meg ut med barnevognen, og bussjåføren kjørte ikke ned dempingen på siden slik at barnevogner enkelt kunne komme inn og ut, enda det var 7 av dem på bussen. Samt at når jeg skulle på bussen igjen, var det heller INGEN som viste interesse av å hjelpe meg eller gi meg plass.
Anyways, jeg kom meg omsider av på riktig stopp hvor ei nydelig venninne (Mathilde) var klar for å ta hånd om Noel Matteus mens jeg var hos fysioterapauten. Men frustrasjonen stoppet ikke der. Etter timen hadde jeg en avtale med en annen venninne på Tullins, og tenkte derfor å ta trikken dit. Det er jo lov å prøve.. Trikken stoppet, og jeg trykte på barnevognknappen på utsiden. Iom at det er 3 trappetrinn på trikken er det ikke enkelt å komme inn med barnevogn uten hjelp.. Så her startet frustrasjon nr. 3. Etter å ha prøvd å signalisere til de på trikken at jeg trengte hjelp til å komme på, måtte jeg tilslutt gå å spørre nærmeste om de vær så snill kunne hjelpe meg et lite sekund. Jeg kom meg omsider inn, men hadde samme problemet når jeg skulle ut. Ingen var villig til å hjelpe til.. Frustrerende!
Jeg husker også jeg irriterte meg over dette før og under graviditeten. Selv som høygravid måtte jeg stå på fulle busser, trikker og t-baner. Selv om jeg kanskje kunne tenkt meg å sitte som høygravid var det ikke det som irriterte meg mest. Folk reiste seg ikke engang for eldre og andre som er dårlig til bens. Folk er jommen meg så opptatt av seg og sitt at jeg tror ikke de enser at andre rundt dem trenger hjelp eller kanskje plassen de niholder på. Tror kanskje det er flere enn meg som irriterer seg litt over akkurat dette!? Kjenner jeg blir lei meg i hjertet av å tenke på at vi er blitt så selvsentrert og uhøffelige her i verden. Selv om det hjelper litt å tenke på mine venner, og andre jeg kjenner som jeg VET hadde reist rompa si på bussen, og som jeg VET ser litt lenger enn sin egen nese.. Tror de fleste som leser denne bloggen er av den typen som ville reist seg og hjulpet til. Dette er altså ikke en skjennepreken, mer en utblåsning av min fustrasjon.
